Alle turtipsa er presentert i samarbeid med Glittertind Forlag og 2000meter.no.

Torfinnstinden (2119 m.o.h.) Vang

Torfinnsbu med Torfinnstinden i bakgrunnen. Foto: Naturfokus.

Når man ser inn i Jotunheimen fra Valdres er det knapt noe annet fjell som er så markant som Torfinnsmassivet. I denne delen av Jotunheimen (Gjendealpene) er det også Torfinnstindområdet som er det mest populære for klatrere. Traversen over alle 3 Torfinnstindene er blitt en klassiker.

Adkomst: Fra Torfinnsbu oppover den grønnbevokste lia opp mot selve foten av Torfinnstindene. Fra foten av fjellet i steinur hvor man etterhvert kommer inn i den østligste renna. Når denne begynner å bli for bratt tar man seg over i neste renne mot vest (det er noe varding her) og bratt videre oppover. Forbi et litt vanskelig punkt før eggen følges til topps. Det er en bratt og noe luftig tur, men den krever ikke klatring. Egner seg dog best for litt fjellvante folk uten alt for mye høydeskrekk. Regn 5-6 timer opp og ned fra Torfinnsbu. Hvis man vil gå den klassiske Torfinnstraversen trenger man klatreutstyr. Går man fra Østre Torfinnstind og vestover er det egentlig ikke klatring, men man må rappellere ned vestsiden av Østre og Midtre Torfinnstind. Fra Vest mot Øst er det derimot omvendt; nedstigningene går greit, mens det kreves klatring å komme opp på Midtre og Østre Torfinnstind fra skarene. Men det er fint klatrefjell med mange og gode festemuligheter for sikringer.

Les hele turbeskrivelsen og erfaringer hos 2000meter.no

Kalvehøgde (2208 m.o.h.) Vang/Vågå

Kalvehøgdi i vinterskrud. Foto: Morten Helgesen.

Høyeste punkt på Kalvehøgdimassivet. Det som kanskje Kalvehøgdi og Rasletind området er mest kjent og avholdt som, er skiområde.

Grunnet sine høytliggende flyområder er området meget godt egnet for høyfjellskiløping, og man kan gå flere kilometer sammenhengende på ski i over 2000 meters høyde. Spesielt når skiføre har sagt takk for seg i lavlandet, og riksvei 51 åpner, sånn rundt først i mai, strømmer skientusiastene til . Og man kan virkelig ha noen flotte vårskiturer her oppe!

Adkomst: Korteste vei (men ikke minst bratt) går fra Torfinnsbu opp Torfinnsdalen og på bro over Torfinnsdøla, deretter opp i skaret mellom Norde Kalveholotinden og Vestre Kalvehøgdi. Herfra er det enkelt opp steinura nordover mot toppen. Flott videre østover mot de andre Kalvehøgdi toppene og Rasletind.

Alternativt kan man følge rute JS60 fra Bygdin eller Torfinnsbu og ta av fra stien nordover der Kalveåne kommer ned, og gå ganske bratt opp fjellsiden og forbi vestre Kalveholobreen på østsiden før man fortsetter til toppen via Midtre Kalvehøgdi. Man kan også ta mot vest syd for tjernet og opp på Nordre Kalveholotinden. Dette er riktignok noe bratt. På ski er toppen kanskje aller finest å bestige, men da enten fra Bygdin eller fra Valdresflya over de andre toppene fra øst.

Les hele turbeskrivelsen og erfaringer hos 2000meter.no

Uranostinden (2157 m.o.h.) Vang/Årdal

Uranostind. Foto: Naturfokus.

Uranostind bestiges vanligst via Uranosbreen. (Breutstyr!) Stien fra Eidsbugarden/Fondsbu/Tyinholmen følges til vestenden av Kvitevatnet, forbi tjern 1461 moh på østsiden og opp til kanten av breen. Breen følges i retning av Urdaknatten (1958 moh), som bestiges lett fra breen. Oppe på den store flaten mellom Urdaknatten og Uranostinden bøyer man av mot vest i retning skardet mellom Uranostinden og Slingsbytinden (nord for Uranostinden). Fra skaret følger man den brede skulderen enkelt opp mot toppen. Omtrent 50 meter før toppen blir det betraktelig smalere og nokså luftig. På toppeggen går det bratt ned i Uranosbreen mot øst, og mot Urdadalsbandet mot vest. Hvis det ligger mye snø og eller is kan det være litt ekkelt her oppe. Men utsikten herfra er fantastisk med det meste av Jotunheimen. Mot syd skal man vistnok også kunne se helt til Gaustatoppen på en klar dag.

Les hele turbeskrivelsen og erfaringer hos 2000meter.no

Langedalstind (2206 m.o.h.) Vang

Langedalstinden. Foto: Morten Helgesen.

Langedalstinden ligger litt i skyggen av Mesmogtinden, men den er karakteristisk nok med sin flate toppegg.

Sett fra bl.a. sydøst ser den helt flat ut på toppen. Regn i hvert fall 7-8 timer opp og ned enten man starter fra Gjendebu eller Torfinnsbu på bestigning av toppen inkludert retur. Ligger man i telt i Langedalen går det naturligvis raskerer.

Adkomst: Den letteste veien til topps går fra nordvest opp fra skaret mellom Søre Svartdalspiggen (2065 moh) og Langedalstinden. Hvis man kommer sydfra kan man komme seg bratt opp fra Øvre Langedalstjernet, eller via toppen på Søre Svartdalspiggen fra bandet nord for Øvre Langedalstjernet hvis man kommer nordfra. (Se rute JS19 for en beskrivele av problemene med å komme opp på dette bandet sydfra.) Når man er oppe i det tidligere nevnte skaret er det relativt greit å bestige Langedalstinden ad nordvestryggen. Alternativt kan man bestige toppen fra skaret mellom Mesmogtind og Langedalstind.

Les hele turbeskrivelsen og erfaringer hos 2000meter.no

Galdeberg (2075 m.o.h.) Vang

Galdeberg. Foto: Morten Helgesen.

Les hele turbeskrivelsen og erfaringer hos 2000meter.no

Rasletind (2105 m.o.h.) Vang/Øystre Slidre/Vågå

På ski med Rasletinden i bakgrunnen. Foto: Julia Helgesen.

Regn 4-5 timer opp og ned. (3-4 timer på ski). Det som kanskje Rasletind og Kalvehøgdi-området er mest kjent og avholdt som er skiområde. Grunnet sine høytliggende flyområder er området meget godt egnet for høyfjellskiløping, man kan gå flere kilometer sammenhengende på ski i over 2000 meters høyde. Spesielt når skiføre har sagt takk for seg i lavlandet, og riksvei 51 åpner først i mai, strømmer skientusiastene til. Og man kan virkelig ha noen flotte vårskiturer her oppe!

Adkomst: Den absoultt vanligste veien er å parkere bilen oppe på Valdresflya i nærheten av Valdresflya vandrerhjem (ved riksvei 51). Man går så forbi Fisketjerni og rett over Valdresflya mot nordvest. Steinbudalen krysses og man svinger opp på nordvestskulderen til Kalvehøgdi massivet ca. 1 km nordøst for Østre Rasletind. Herfra holder man mot sydvest, forbi Østre Rasletind, og deretter på snøen opp mot toppen. Alternativt kan man holde en mer rett vestlig retning fra Valdresflya og svinge mot nord et stykke før Østre Repefonnbekken, så over Raslet, forbi vannet på 1798 moh og bratt opp vestsiden av breen som lygger i sydhellinga mellom Østre Rasletind og Rasletind. Man kan også starte på Bygdin eller Torfinnsbu og følge rute JS60 langs Bygdin og skrå opp mot Søndre Kalveholotinden fra hhv. øst eller vest. Derfra slakt i ur eller på snø opp mot toppen fra sydvest. Det er også en flott tur å gå over Kalvehøgdi fra Torfinnsbu så over Rasletind og ned til Valdresflya.

Les hele turbeskrivelsen og erfaringer hos 2000meter.no

Kvitskardstind (2193 m.o.h.) Vang

Kvitskardstinden. Foto: Morten Helgesen.

Kvistkardtind ble i gamle dager regnet som den fjerde Torfinnstinden (den nordre), men har etterhvert fått navnet som førstebestigeren, Rolv Ødegaard ga toppen.

Kvitskardtind er i grunnen et vakkert navn, og ofte ganske passende. (Se bilde). Fra Torfinnsbu eller Gjendebu er det en fin dagstur til toppen, mens fra bilparkeringsplasser som Eidsbugarden eller Valdresflya blir det noe drøyt. Telt er også et ypperlig utganspunkt for å bestige denne toppen. Regn omtren 6 timer opp og ned ad letteste vei til toppen, selv om de raskeste nok klarer det endel fortere.

Adkomst: Den vanligste veien er med utgangspunkt på Torfinnsbu å gå opp Langedalen på østsiden av Langedalsåni nesten inn til Langedalstjernet, og så ta opp mot nordøst og skaret mellom Mesmogtind og Kvitskardtind. Man kommer greit opp i skaret uten å gå på bre, selv om det er tegnet inn bre på kartet. Småbratt det siste stykket opp mot toppplatået som følges 50 meter mot øst til varden (ca. 6 timer opp og ned).

Les hele turbeskrivelsen og erfaringer hos 2000meter.no

Slettmarkspiggen (2163 m.o.h.) Vang

Slettmarkspiggen. Foto: Morten Helgesen.

Toppen er en markant pigg som stuper bratt ned mot øst. Slettmarkspiggen er en fin dagstur enten man startet på Eidsbugarden eller på Gjendebu.

Regn 6-8 timer gåtid på turen opp og ned. Har man telt stående vest for foten av fjellet går det naturlig nok vesentlig fortere å bestige toppen.

Adkomst: Den enkleste veien opp er fra vest, men det er også greit å komme opp fra nordvest. Rute JS21 følges fra Gjendebu eller Eidsbugarden til man er noenlunde rett vest for toppen. Herfra opp ryggen østover mot Slettmarkskampen (2032 moh). Herfra er det bratt ned ca. 30-40 meter med ett noe utsatt punkt (eventuelt sikre) før den siste kilometeren østover mot toppen tilbakelegges. Noe klyving mot toppen, men ikke vanskelig. Selve toppen er nokså luftig. Her er det også stopp, med mindre man er på klatretur eller har pakket fallskjerm i sekken.

Les hele turbeskrivelsen og erfaringer hos 2000meter.no

Sjogholstind (2141 m.o.h.) Vang

Sjogholstind. Foto: Morten Helgesen.

Sjogholstind er et dominerende, nærmest kuppelformet, fjell sentralt i Jotunheimen. Toppen bestiges forholdsvis greit både fra nord (mer krevende) og sør (via vest eller sørøstflanken), mens den markerte østeggen er mer vanskelig og krever klatring.

Toppen ligger innenfor dagsturrekkevidde fra flere populære turisthytter. Disse er Eidsbugarden / Fondsbu i sør, Gjendebu i øst og den selvbetjente Olavsbu i nord.

Fra Fondsbu/Eidsbugarden følges stien i retning Olavsbu. Ta av mot Gjendebu før man forlater stien og tar sikte på den smale landstripen som skiller de to Sjogholsvannene. Man fortsetter så nordøstover mellom de to vannene før man tar seg østover opp fjellsida mot det lille høydepunktet sør for toppen, på vel 1920 moh. Herfra følger man ryggen nordover, evt. litt ut på østsiden, bratt men greit til topps.

En så isolert topp som Sjogholstinden gir naturligvis en flott utsikt: I vest rager den flotte Uranostinden (2157 moh), mens bak den igjen reiser Hurrungane seg litt mer blålig mot himmelen. Rett i nordvest står den spisse Mjølkedalstinden (2137 moh) og til høyre for den Rauddalseggi (2168 moh). I sydvest ruver Gjendealpene med Slettmarksmassivet nærmest.

Les hele turbeskrivelsen og erfaringer hos 2000meter.no

Falketind (2067 m.o.h.) Årdal

Falketinden og Koldedalsvatnet.

Falketind er en flott og meget karakteristisk topp som man legger merke til både nord, øst og sydfra. Rett øst for toppen ligger den utilgjengelige og alpine Falkungen som "heldigvis" for en del av de som samler på 2000 meters topper, ikke når helt opp til den høyden.

Den fjellelskende dikteren Vinje var også meget fasinert av Falketind og skrev at ånden hans kom til å sveve over Falketind når han gikk bort. Det er en ganske krevende fottur til toppen, men ikke verre enn at de fleste fjellvante kommer opp uten store problemer.

Fra Tyinholmen fører anleggsvei innover mot Koldedalsvatnet. Veien er i forholdsvis dårlig forfatning, og brøytes normalt ikke slik at snøfonner ofte sperrer veien til et stykke ut på sommeren. Fra enden av veien krysser man over vannuttaket fra overføringstunnelen som kommer fra Gravdalen i nord. Etter å ha krysset denne elva på betongbro steingås breelva fra Falkbreen. Stien følges så innover Morka-Koldedalen, men pass på og ikke kom for langt opp i fjellsiden mot høyre. Flere har kommet for langt opp her. Stien kommer opp til vatnet på 1291 moh og følger vannbredden et kort stykke før den klatrer litt opp og går i overkant av noen sva. Mot slutten av vannet kommer man til et søkk/skard. Dette er ofte fylt opp av ei snøfonn som rekker ned til vannet. Denne kan være litt ekkel ved vanskelige snøforhold (isøks, evt. også stegjern). De siste årene har denne snøfonna imidlertid stort sett smeltet bort om sommeren, noe som har gjort denne passasjen et hakk enklere.

Stien fortsetter over til Andrevatnet. Her må man et stykke ned før stien går bortetter steinura en 10-20 meter over vannkanten. Stien er lettgått i starten, men steinura blir ganske grov de siste 3-400 meterne bort mot breelva fra Stølsnosbreen. Elva vades nede ved vannet eller steingås litt lenger oppe før stien fortsetter opp langs vestsiden av elva.

Rundt 1400 moh kommer et ca. 50 meter langt parti som er ganske bratt. Her må man normalt ta hendene fatt og klyve litt, men det er mange gode tak, og forholdsvis greit, i alle fall under tørre forhold.

Snart kommer man inn til brefronten. Enkleste vei om sommeren er å gå oppover breen (stegjern, evt. tau) og i kant av denne mot øst. Det er også mulig å gå på sva i kant av breen, men dette er mindre behagelig. I snørike somre, eller tidligere på sommeren er det også mulig å gå på snøfonner langs brekanten, men pass da på smeltesprekker under brekanten.

På den nedre delen av breen er det enkelte sprekker og vannhull, men lenger oppe er breen så godt som sprekkfri i høyre kant. Sprekkene ligger lenger nord på breflata. Man kan også for det meste gå på fjellet. Vesteggen kan følges til toppen, men den vanligste og enkleste veien er å følge brekanten helt til man er i overkant av breen og derfra følge nordvestryggen opp til toppen. Det siste stykket (10-15 meter) blir det noe brattere, men ikke spesielt vanskelig.

Les hele turbeskrivelsen og erfaringer hos 2000meter.no