- Vi står på kanten til å miste noe uerstattelig

19. mai 2023

Ronja Håkenstad Evertsen er lykkelig storforbruker av skog og skiløyper rundt hjemstedet sitt. Hun er også en ung stemme med stort engasjement for naturen rundt sitt barndomsparadis på Beitostølen. (Foto: Privat)

16. mai la Ronja Håkenstad Evertsen dette innlegget ut på Facebook. I samråd med henne gjengir vi hennes innlegg her (diktet på bildet under skrev Ronja da hun var 13 år gammel):

Vær forsiktig med hva du ønsker deg

Jeg vil gjerne ta dere med på en reise gjennom der jeg tilbrakte min barndom. Skogen, den som ligger rett bak Stølslie Bustadfelt, mitt hjem her på Beitostølen. Det er en reise om felleskap, frihet og en unik tilknytning til naturen rundt oss.

Jeg har vokst opp her på vakre Beitostølen, og siden jeg var en liten tass har skogen vært min Bestevenn. Den har vært min og mine venners lekeplass, vår kilde til utforskning. Vi klatret fra tre til tre, drømte om fantastiske trehytter og utforsket hver eneste krik og krok av den eventyrlige skogen.

Skogen har alltid vært mer enn bare en lekeplass for meg. Nå som jeg har blitt eldre, har den blitt en uerstattelig del av min hverdag. Om sommeren går vi turer til fots gjennom skogen, og om vinteren tar vi skiene fatt og suser over de snødekte stiene. Å ha denne naturlige skjønnheten rett utenfor døra mi er en gave jeg er dypt takknemlig for.

Men jeg er ikke alene i min kjærlighet til skogen. Den er et samlingsted for hele nabolaget, hele Beitostølen. Jeg møter mine naboer der stadig vekk, små og store, fra de som nettopp har lært seg å gå til de som har en stokk å lene seg på. Vi er et fellesskap som verdsetter skogens gaver. 

Nå står denne eventyrlige skogen i fare. Truet av utbyggingsplaner. Skogen som befinner seg midt mellom fjella og vårt hjem, kan ikke bli et offer for bulldoseren og betong. Drømmen om fantastiske trehytter har blitt til et mareritt, og vi står på kanten av å miste noe uerstattelig. Er det virkelig verdt å ødelegge denne verdifulle skogen for å bygge flere fritidsboliger?

Det var ikke denne ombygningen vi drømte om da vi løp rundt i skogen og hørte fuglesang, da vi så en hare hoppe forbi. Vi kan ikke tillate at vært eneste tre blir felt for å gi plass til flere hytter. Har vi ikke rett til å bevare det lille hjørnet som fortsatt har sin autentiske sjarm? Prøver de å skremme bort alle fastboende? For det er nettopp den direkte kontakten med naturen og kjærligheten til den som er grunnen til at vi bor her. Og nå vil de ta den fra oss.

Tenk deg Beitostølen uten fastboende. Det er vi som møter hyttefolket med et smil når de handler maten sin, når de tenger et nytt møbel til hytta, når de vil lære seg å gå på ski, når de trenger utstyr for å kose seg i den flotte naturen. Da er der vi som holder hjulene i gang, butikkene åpne, slik at hyttefolket har et sted å bruke pengene sine når de besøker oss. Og la oss ikke glømme at det er vi som står på og måker veiene så hyttefolket faktisk kan komme seg hit. Vi er de som holder liv i Beitostølen, og nå vil noen ødelegge det for oss? 

Skogen er en del av vår identitet, en del av de norske verdiene som er så dypt forankret i oss. Men betyr det ingenting når det ligger litt penger på bordet? For argumentene som blir brukt av tilhengerne av utbyggingen er at den vil dekke et eventuelt behov for flere fritidsboliger og føre til økonomisk vekst. Men er dette virkelig en bærekraftig vekst? Hva med å utnytte muligheter for fortetting i eksisterende hytteområder eller å bygge lenger ned i dalen, istedenfor å ta bort verdifull natur i fjellområdet?

La oss tenkte oss om. Er det virkelig verdt å ofre en skog full av liv, eventyr og fellesskap for å tilfredsstille et MULIG behov for flere fritidsboliger? Er det ikke bedre å opprettholde og verne om det som allerede eksisterer, slik at kommende generasjoner også kan nyte godt av denne naturskatten?

La oss ikke ødelegge for oss fastboende. La oss ikke miste vår korte vei til naturen, for det er nettopp det som har trukket oss hit. Vi har valgt å bosette oss her for å være tett på den uberørte skjønnheten i naturen, for å kunne høre fuglesang om morgenen og puste inn den friske fjelluften.

Verden har forandret seg, klimaet er i krise, og det er på tide at vi tar ansvar. Vi kan ikke rettferdiggjøre utbyggingen av Liahaugstølen i 2023. Det er på tide å vise respekt for naturen og bevare det som er unikt og verdifullt.

Jeg appellerer til alle som har muligheten til å påvirke beslutningen om utbygging av vår kjære skog. Tenk på oss fastboende, tenk på vårt fellesskap og vårt bånd til naturen. La oss bevare det som er unikt med Beitostølen, la oss bevare vårt nærområde intakt.

La skogen fortsatt være en kilde til eventyr og glede for kommende generasjoner. La oss ta vare på den, slik den har tatt vare på oss.

La oss stå sammen, naboer, venner, og de som har valgt å kalle Beitostølen sitt hjem. La oss si NEI til utbygging og bevare vår kjære skog. La trehyttene få bli i vår fantasifulle verden når vi vandrer gjennom skogen og lytter til fuglesang, for alltid.

Innlegget leser du på Velg Valdres
Flere nyheter fra Velg Valdres