Ung i Park tok istiden inn i klasserommet

2. juni 2026

Klasserommet er en utypisk arena for Ung i Park, men det funker fint når man skal klemme 117.000 år inn i to klassetimer. Kulturarvrådgiver i Valdres Natur- og Kulturpark, Henriette Strobækken, fikk prøve seg bak kateteret på Valdres Vidaregåande skule. (Foto: Hanne Blåfjelldal)

Neste gang du er ute på tur: Se deg rundt. Landskapet er ikke tilfeldig og det forteller en historie som er langt større enn oss selv. 

Fredag 29. mai fikk Valdres Natur- og Kulturpark ta over klasserommet til 1. klasse studeispesialisering ved Valdres vidaregåande skule med Ung i Park-opplegget Glasiologi og Brearkeologi. Elevene fikk lære om siste istid, endringene isbreene har gjort med Norge og i Valdres, og hvilke spor etter menneskelig aktivitet vi kan finne i og på breene. 

Ung i Park er egentlig et konsept som tar med elevene ut av klasserommet så de kan lære gjennom fysisk aktivitet ute i friluft. For vise frem og fortelle om alle de forskjellige sporene etter siste istid og kunne se påvirkningen isbreene har hatt på Norge/Valdres ville vi vært nødt til å kjøre masse rundt – vi må jo tenke litt grønt også. Så denne dagen testet vi «klasseromsmodellen» og elevene i 1STB var eksemplariske prøvekaniner. 

I geografifaget på VGS er glasiologi og glasial morfologi (landskap formet av isbreer) på pensum hvorpå geologi-entusiast og arkeolog Henriette så sitt snitt til å snakke hull i hodet på elevene om isbreer og knytte det opp mot inntoget av mennesker til norsk jord. 

Og for dere andre isbre-nerder der ute; Her kommer en sammenfattet versjon av forelesningen:

Siste istid, og isbreen, kalles Weichsel, oppkalt etter elva Wisła i Polen, fordi iskappen strakk seg helt dit. Vi vet hvor langt isen gikk blant annet fordi den har etterlatt seg tydelige spor i landskapet, som lange rygger av stein og grus kalt endemorener. Disse fungerer som et slags «fotavtrykk» etter breen. 

Bresprekk i Smørstabbreen (Foto: Henriette Storbækken)

Hvordan blir en isbre til? 

Kort fortalt: Hvis det faller mer snø om vinteren enn det som smelter om sommeren vil snøen bygge seg opp år etter år. Over tid blir den presset sammen til is. Når isen blir tykk nok, begynner den å bevege seg, sakte, men kontinuerlig, drevet av sin egen tyngde. 

En nyttig visualisering er å tenke på et dalføre fylt med vann. Vannet vil renne nedover dalen. Hvis du fryser vannet til is, stopper det ikke - det vil fortsatt «renne», bare mye saktere. Isbreer er altså ikke stillestående, de kan bevege seg alt fra noen centimeter til flere meter i døgnet. 

Landskapsformasjoner

Denne bevegelsen er blant grunnene til at landskapet vårt ser ut som det gjør i dag. 

Elver lager gjerne smale V-daler ved å grave seg ned i terrenget. Isbreer derimot eroderer både bunnen og sidene av dalene, og skaper brede U-daler, fjorder og det karakteristiske alpine landskapet vi kjenner fra Norge. 

I Valdres kan vi fortsatt se mange av disse sporene, som brede dalfører, fjordsjøer, morenejord, kanskje til og med eskere og dødisgroper. 

Selv jorda vi dyrker maten vår i; morenejord - er et direkte resultat av breenes arbeid med å knuse berggrunnen og transportere stein og andre løsmasser. 

Dramatisk U-dalslandsskap i nærheten av Byrkjelo (Foto: Henriette Storbækken)

Dagens isbreer 

Under siste istid var Norge dekket av en enorm innlandsis, så tykk at fjellene under ikke syntes. Et eksempel på en slik bre finner vi på Antarktis. 

Innlandsisen som lå over Norge smeltet bort for omtrent 10 000 år siden. I dag har vi derimot mindre og yngre isbreer. Rangert etter størst til minst; platåbreer, dalbreer, botnbreer, samt snø- og isfonner. 

Forskjellen på en bre og en fonn er ganske enkel: Breen er i bevegelse, det er ikke fonnen. 

Inntoget av menneskene  

Et spennende aspekt ved siste istid for vår del er hvordan den henger sammen med menneskets historie i Norge. 

Da isen begynte å trekke seg tilbake, åpnet landskapet seg og samtidig fulgte dyrene etter. Og der det var dyr, les «mat», fulgte menneskene etter. 

De første menneskene kom til Norge for rundt 9 500 år siden. Sett opp mot jordas alder på 4,6 milliarder år, er det et ørlite øyeblikk. Denne kontrasten gir et viktig perspektiv: Vi er relativt nye i et landskap som er formet over svært lang tid. Til og med landformene etter siste istid som ikke er eldre enn 2,7 millioner år gamle er å anse som «unge landformer». 

Et kappløp mot tiden 

Elevene fikk også en kort innføring i arkeologi, og hva som skiller «vanlig» arkeologi fra brearkeologi. 

Vanlig arkeologisk feltarbeid omfatter systematisk graving i bakken. I brearkeologien er det naturen selv som gjør utgravningsarbeidet. Når is og snø smelter kan gjenstander som har ligget bevart i hundrevis eller tusenvis av år plutselig dukke opp. 

Men det haster. Så snart gjenstandene kommer ut i kontakt med luft starter nedbrytningsprosessene. Derfor er brearkeologi ofte et kappløp mot tiden, styrt av vær, temperatur og smelting. 

Mange av funnene fra norske fonner er knyttet til jakt. For eksempel søkte villrein til snøfonner om sommeren for å kjøle seg ned og slippe unna insekter. Dette gjorde dem lettere å jakte på og vi finner spor i form av piler, buer og annet jaktutstyr. 

Henriette Storbækken i felt på Hitra (Foto: Privat)

Hvordan anslå alder? 

Et sentralt spørsmål i arkeologien er: Hvordan daterer vi funn? Elevene fikk lære litt om både relative og absolutte metoder. 

Strandlinjedatering (en relativ dateringsmetode) viser tidligere havnivåer etter at landet hevet seg da isen smeltet. Dette varierer basert på hvor i landet man befinner seg. Finner man bosetningsspor kan man bruke strandlinjedateringen til å anslå om sporene er fra for eksempel steinalder eller bronsealder. 

C14-datering (absolutt datering) brukes på organisk materiale (tre, skinn, kull, osv.) og gir en konkret alder basert på nedbrytningen av karbonet. Karbon 14-isotopet har en kjent halveringstid, ergo kan alder dateres etter hvor mye av karbonet som er igjen i materialet. 

Ötzi 

Et av de mest kjente eksemplene på hva isen kan bevare er ismannen Ötzi. 

Han døde for over 5000 år siden (ca. 3350–3150 f.Kr.) og ble funnet godt bevart i Alpene. Fordi kroppen hans lå frosset ned, har forskere kunnet finne detaljer om livet hans – helt ned til hva han spiste noen timer før han døde (kjøtt, fett og korn). Isen og temperaturen ga fantastiske bevaringsforhold, hadde han dødd et annet sted er det tvilsomt vi hadde funnet han igjen. 

Til slutt fikk elevene en utfordring: 
Finn bevis for at Norge faktisk har vært dekket av is. For sporene er overalt! I dalene, i jorda og landskapet rundt oss.

Så neste gang du er ute på tur: Se deg rundt. Landskapet er ikke tilfeldig og det forteller en historie som er langt større enn oss selv. 

Tekst: Henriette Storbækken